Terapeutens rolle i gruppeterapi

Terapeutens rolle i gruppeterapi

0

Psykoterapi er på mange måter et slags detektivarbeid i menneskets psykiske liv, og dette er kanskje noe av det mest spennende ved jobben som terapeut. I gruppeterapi reagerer man på hverandre for deretter å ”løfter blikket” med den hensikt å undersøke hvorfor vi reagerte akkurat slik, hvilke mønster preger mine tanker, følelser og handlinger? Men en terapeut er ikke bar en ”psykologisk detektiv”. Terapeutene i gruppeterapi har en rekke andre oppgaver som er minst like viktige som de konkrete intervensjonene.

Jeg forteller nye pasienter, som skal inn i gruppeterapi, at de må belage seg på å være både pasient og terapeut. Mye av hensikten med de mer allmennpsykologiske psykoterapigruppene er å motta tilbakemeldinger på hvordan man oppleves i samspillet med de andre. For å få tilbakemeldinger, må man være åpen og engasjere seg i det som utspiller seg i gruppeprosessen. Som deltaker i gruppeterapi skal man forsøke å reagere så spontant og ureflektert som mulig på det som skjer i gruppen, og deretter undersøke hvorfor man reagerte akkurat slik. Terapien er en prosess hvor man undersøker egne tanker, følelser og reaksjoner i en her-og-nå situasjon i direkte samspill med andre. Gjennom andres tilbakemeldinger kan man få større innsikt i egne mønstre.

Som terapeut i en gruppe er man i høy grad delaktig i denne prosessen. I gruppeterapi bruker jeg mange av mine egne reaksjoner som utgangspunkt og redskap for å utforske det som skjer i terapien. Noen ganger føler jeg meg som en ”elefant i et glasshus” i møte med noen mennesker. Ofte er dette mennesker som sliter med selvhevdelse, tar lite hensyn til egne behov og forsøker å gjøre andre til lags. Når jeg får en følelse av å ta for mye plass i forhold til en gruppedeltaker, eller at hele gruppen overser eller glemmer ett av medlemmene, er det min oppgave å tematisere dette. Jeg kan rett og slett si:

Jeg legger merke til at Line får lite plass. Det er som om Line gjemmer seg i skyggen av oss andre. Har noen av dere andre lagt merke til dette?

Mye av den terapeutiske oppgaven i gruppeterapi er å sette ord på det som foregår mellom oss, men som likevel ikke er helt åpenlyst. Dersom enkelte gruppemedlemmer trigger min prestasjonsangst, kan det også være et aktuelt tema. Ofte er det slik at mennesker som anstifter en form for prestasjonsangst i andre, enten er relativt ansvarsfraskrivende eller har ekstremt høye krav til seg selv, noe som plukkes opp av omgivelsene og skaper et litt anstrengt relasjonsmønster. I terapi tenker man ofte at ”djevelen er i detaljene”, og det er de små og subtile tingene som vi forsøker å blåse opp for å undersøke dem nærmere i gruppeterapi.

Et annet eksempel på denne typen ”relasjonelle intervensjoner” som gjerne er typiske for gruppeterapi, har vi beskrevet i artikkelen som heter Den kjedelige mannen som sluttet å være kjedelig gi gruppeterapi.

Selv om terapeuten bruker seg selv og sine reaksjoner som et verktøy i terapien, betyr ikke det at terapeuten vet noe om de andre som de ikke vet selv, eller at terapeuten kan ”avsløre” gruppedeltakernes dypere problemer med en veldig innsikt i menneskets psykiske liv. Slik er det absolutt ikke. Som terapeut er jeg klar over at det ikke finnes noen absolutte sannheter om andre mennesker, og jeg tror ikke at andre mennesker er tjent med å se verden på samme måte som meg selv. Jeg er klar over at jeg er farget av mitt eget ”psykiske operativsystem” som ar utviklet seg på sin måte gjennom min oppvekst, og jeg er svært forsiktig med å gi andre mennesker råd om noe som helst. Som terapeut er det min oppgave å ”løfte blikket”. Som terapeut er jeg interessert i mine egne reaksjoner, og jeg ser det som min oppgave å hjelpe andre til å undersøke seg selv. Istedenfor å være fanget av sitt indre liv, reagere i takt med gamle vaner og ubevisste mønster, vil man i terapi forsøke å stimulere en form for ”introspeksjon”. Det vil si at jeg ikke skal fortelle noen hvordan tingene henger sammen (for det kan jeg umulig vite), men jeg kan stimulere gruppen til å se innover i seg selv, krabbe ut av sin vante ”virkelighetstunnel” og undersøke hvordan deres tanker, følelser og reaksjoner styrer deres liv i ulike retninger.

Working metal gears inside businessman head in concrete wall backgroundEn viktig del av terapien er altså å identifisere ubevisste mønster og underliggende følelser i det som skjer her-og-nå i gruppa. Når vi kan se og identifisere nye sider ved oss selv og samspillet, kan vi strippe disse elementene for muligheten til å styre oss i negative retninger. Følelser vi ikke er bevisst om, kan ligge i skyggen av vår bevissthet og plage oss og påvirke måten vi tenker og handler på uten at vi er klar over det. Dermed er terapi et slags detektivarbeid i menneskets psykiske liv, og dette er kanskje noe av det mest spennende ved jobben som psykoterapeut.

Men en terapeut er ikke bar en ”psykologisk detektiv”. Terapeutene i gruppeterapi har en rekke andre oppgaver som er minst like viktige som de konkrete intervensjonene.

Når det gjelder terapeutens øvrige oppgaver i gruppeterapien, kan de oppsummeres i følgende punkter:

  • Terapeutens viktigste og vanskeligste oppgave er å sitte trygt på sin stol. Herfra skal terapeutene i samarbeid håndtere grenser, vokte rammene mot brudd og håndtere eventuelle grensebrudd. Dersom dette blir ivaretatt på en stødig måte, vil det skape en trygg gruppekultur og pasientene vil ofte ta læring av det (jf. modellæring).
  • En annen oppgave er å knytte pasientene sammen. Mye av endringen skjer i positiv samhandling med andre, noe som bør stimuleres av terapeutene.
  • Terapeutene kan presentere temaer eller reflektere høyt dersom gruppen er taus. I samtale bør terapeutene være våkne og identifisere og sette ord på de temaer som bringes på bane, og videre sette det i forhold til medlemmenes aktuelle problemstillinger.
  • Terapeutene skal håndtere affekter og kriser.
  • Terapeutene skal fremme problemløsning og selvforståelse.
  • Ofte finnes verdifull endring i metaforer. En god terapeut ”ufarliggjør” og identifiserer vanskelige aspekter gjennom gode metaforer. Ofte er det terapeutisk kraftfullt å hjelpe pasientene til å uttrykke sterke følelser med myke ord.
  • Terapeutene skal besørge et trygt klima i gruppen, men samtidig utfordre og anspore gruppen mot vanskelige tema og psykologisk utvikling, noe som ofte er både krevende og tungt. Terapeuten bør være i stand til å identifisere ”dialogen bak dialogen” eller fremme metakognisjon og en balanse mellom emosjonelt engasjement og refleksjon over deltakernes reaksjoner på gruppeprosessen. 

Grovt sett er ovenstående terapeutens hovedoppgaver. Under hvert punkt finnes ulike terapeutiske strategier som jeg ikke vil gå inn på i denne artikkelen. Ulike terapeuter er forankret i ulike teorier og kommer fra ulike skoler. Hvilken teori og teknikk den enkelte terapeuten følger eller forholder seg til, er ikke nødvendigvis det mest avgjørende for hvor godt utbytte man får av gruppeterapi. Jeg vil mene at det viktigste er å ha en terapeut som er trygg på seg selv, flink til å holde på rammene, empatisk og vennlig, inkluderende, men også tydelig og utfordrende når det trengs. Selv har jeg alltid tenkt at en gruppe fungerer terapeutisk dersom det foreligger en åpen og undersøkende kultur i gruppa. Et godt miljø og en moden og positiv kultur, er for meg den viktigste faktoren i gruppeterapi, og det kommer gjerne av seg selv dersom terapeuten skjøter sine oppgaver med omhu.

 

Av Sondre Risholm Liverød
Psykologspesialist
GruppeTerapi.info

LIGNENDE ARTIKLER

INGEN KOMMENTARER

Legg igjen en kommentar